Dag Solstad: «Ellevte roman, bok atten»

(Oktober 1992) 144 sider

Solstad er ikke den første landskjente eller internasjonalt kjente forfatteren som har lagt motivet i handlingen i sin bok til Kongsberg. Hamsun gjorde det i ”En vandrer spiller med sordin” uten å nevne navnet på byen. Solstad derimot har lagt handlingen i flere av bøkene sine til småbyer på Østlandet. Halden i «25.septemberplassen» og Lillehammer i «Roman 1987». Denne gang i 1992 blei det Kongsberg og seinere i «T.Singer» blei det Notodden. Men altså her i hans ellevte roman legger han handlingen til vår by, Kongsberg. Egentlig er det hans 21. bok, men siden han har skrevet noen også med andre forfattere, kaller han det bok 18.
Selv har Solstad bakgrunn fra Sandefjord og hadde kanskje vært på tur til Kongsberg, men ut fra det han skriver om byen, må han ha vært her. Og det sier han også til Atle Krogstad, sitat ”jeg dro opp der en dag, og overnattet, og dro vel tilbake på kvelden neste dag, tror jeg, muligens jeg var oppe to netter, det husker jeg ikke. Jo, jeg må ha vært to netter, for jeg spiste både på Grand og på Kongsberg Kro, så jeg må faktisk ha vært der to netter”. Så noen god kjenner av byen er han nok ikke. Men Solstads hensikt er jo selve handlingen, ikke at den er i byen Kongsberg.
Hva er det så som skjer på Kongsberg? Jo, det hele begynner med at 50-åringen Bjørn Hansen kommer til Kongsberg jernbanestasjon. Han har bodd her i 18 år, han har vært kjæreste med Turid Lammers, vært gift med en annen, bryter med sin kone for å dra tilbake til Turid Lammers som var lektor i fransk, engelsk og drama på Kongsberg Gymnas. Lammers er for øvrig ikke et ukjent navn i Kongsberg, tenk på sangen ”Sølvet det er seg så edelt et malm” av Thorvald Lammers. Hansen bor et steinkast fra jernbanestasjonen, med utsikt til jernbanestasjonen og Lågen, så jeg vil tippe Solstad har tenkt på en av leilighetene på Bærjablokka. I fjerde etasje med vestvendt balkong, som det står. Artig er det også at Bjørn Hansen er kemner på byen. Solstad som er godt bevandret i sporten, kan jo ha hatt kemner Ruud i bakhodet, men det kan jo også være tilfeldig. Han uttrykker at nå er han ute ”i den gudsforlatte provinsbyen Kongsberg”, nærmest drevet ut hit mot sin vilje.
Miljøet vi blir kjent med, er på sjukehuset, men spesielt Kongsberg Teaterforening. De skal oppføre Henrik Ibsens ”Vildanden”. Solstad sammenligner de ulike skuespillerne i teateret med rollene deres i teaterstykket på en artig måte. Solstads egen opplevelse av Grand og Kongsberg Kro (antageligvis Gamlekroa) kommer til syne her hvor han sammenligner disse. Hvem som er best, kommer fram på side 49. Siden en av Bjørn Hansens beste venner er Dr.Schiøtz, får vi også høre mye fra sjukehusmiljø, uten at dette er spesielt for Kongsberg Sjukehus. Selv gjør kemneren en helt spesielt eksperiment med Kongsberg Sjukehus som leseren bør ta del i.
Sønnen Peter Kopi Hansen flytter til sin far for å begynne på optikerlinja på Kongsberg Ingeniørhøgskole.
Solstad beskriver mye helt nøye, og også noe av byen, Gyldenløve og City på Baneveien.. ”…, omgitt av forfalne trebygninger fra den gamle tid”- sier han om 1970-åras Kongsberg. Han roter også litt her siden han plasserer fengselet på Kirketorget. Men artig er det når han står på jernbanebrua og ser de ”tre små øyene”. Her har nok Solstad gått en tur på jernbanebrua, men gått tilbake igjen og ikke langs Lågens vestre side for å se hva slag ”øyer” dette er og at det er enda ei helt inne ved land.
Man kan identifisere seg såpass mye ved byen, at det blir artig å lese boka også fra dette perspektivet, men det er jo handlingen, det spesielle opplegget Bjørn Hansen får til og selve språket som gjør boka. Den er i januar 2005 lansert i Tyskland og fikk jo kritikerprisen året den utkom. Så den er vel verdt å lese uansett perspektiv.
Omtaler:
Dag Kristoffersen