Jonas Dahl: «En bergmandsfamilie»

(Gyldendal København 1885) 175 sider

Som overskriften viser, er dette en 120 år gammel tittel og ikke direkte tilgjengelig i dag. Men Laagendalsposten trykte opp en faksimilieutgave i 750 eksemplarer i 1981, så den er ikke helt umulig å få tak i. Per Sunmann hadde i denne utgaven et informerende etterord.
Mer enn 45 år etter Kongsbergs første roman av Mauritz Hansen, kommer presten Jonas Dahl med en roman eller ”fortælling” som det står, med hovedhandling fra Kongsberg.
Jonas Dahl, prest og forfatter, født i Stavanger, hadde fem år bak seg på Kongsberg som kallskappelan da han utga boka i 1885. Samme år dro han til sin fødeby Stavanger og virket der som prest i 22 år. Han hadde altså bakgrunn fra der han legger handlingen , på Vestlandet, etter dialekten å dømme nær Stavanger og på Kongsberg. Ja, for faktisk får vi gjengitt dialekt og spesielle ord fra distriktene. Dette er artig lesing.
Fortellingen starter på Vestlandet der familiens Arentz bor ved ”Græsviks Kisgruber” og far er direktør. Muligens har Dahl i tankene Vigsnes gruver på Karmøy da dette er den nærmeste kisgruve til Stavanger. Familien har ei tjenestejente, og forfatteren lar henne snakke dialekt som kan minne om området rundt Stavanger-Rogaland. Hun mottar brev fra kjæresten datert til høsten 1859, så det er lett å plassere handlingen i tid. Fra utlandet kommer ”børnekopperne”, og familen blir ramma, og direktøren blir enkemann. Dette fører til at handlingen fortsetter på Kongsberg siden Arentz tiltrer stilling som geschworner og underdirektør ved Kongsberg Sølvverk.
Hit kommer familien våren 1860 sammen med tjenestejenta og farens søster.
Vi får en fin skildring av våren på Kongsberg, både fra hagen på Numedalsveien hvor familien bosetter seg, og spesielt Hasbergtjern. En skildring som er verdt å lese!
Etter hvert ser vi at Dahl har visse sympatier og antipatier. Antipatiene kommer fram gjennom skildringen av arbeideren Svend Frisk(kjent kongsbergnavn) både som arbeider som går mot myndighetene og som frikirkemann utenfor statskirken. Så her slår vel statskirkepresten til ut fra hva som er i gang i tiden. Skildringene av gruveliv og byliv er ellers artig å lese, og spesielt når han skildrer vestlandsdriftene med hester og krøtter som kommer til byen og fakkeltoget på drekkedagsnatta. Det går både i ekte og fiktive stedsnavn, men det er slående at etternavna er typiske kongsbergnavn. Og også her har han lagt merke til dialekten. ”- og dermed saa sløkte Fakkelen for vore (os),…”. Her får han fram bruken av 1.person flertall-våre- som blei brukt på Kongsberg istedenfor oss. Skigutta blei i sin tid kalt for ”våre-gutta” siden dette var i bruk i gulltida. Noen bruker nok dette i dag, selv om de fleste nok sier ”vårs”. Slikt sett er det også artig lesing.
Vi følger historien først og fremst gjennom 1860-61 på byen, men også et resymé for tida etter der det til slutt går bra, selv om personene i starten velger feil i følge presten. Slikt sett er det jo den gode moral som vinner til slutt. Men det artigste for kongsbergensere som leser boka, er nok de artige skildringene fra byen og livet i byen.

Omtalt av:
Dag Kristoffersen