Arne Refs (pseudonym for Erling Hauger): Magnus rømmer. Guttefortelling

(Windju Simonsen forlag 1934)


Denne boka må du nok lese på nett:
https://www.nb.no/items/6850853b105b3b7c36390804a18ab336?page=0searchText=

Erling Hauger (1899-1993) var en kjent mann innen Speiderbevegelsen. Han var født i Kristiania, men vokst opp i Skien. Han flytta tilbake til Oslo og var der fram til 1941 da speiderbevegelsen blei forbudt i Norge, redaktør for bladene Speideren og Lederen og ga ut flere «speiderbøker». I perioden 1924-34 ga han ut 17 bøker under pseudonymene Bjørn Bruse og Arne Refs. Han oversatte også mange barnebøker. Han var skolert i litteratur og var magister i litteraturhistorie og underviste ved flere høyere skoler.

Magnus rømmer er den siste i rekka av de 17 forannevnte bøkene. De andre bøkene har noe med speiderbevegelsen i tittelen. Omslagsbildet på denne boka minner også om en speidergutt som sitter ved bålet. Og det er fem helsides illustrasjoner. Som også viser et tidsbilde. Magnus er en 15-åring som liker å eksperimentere litt i kjemi. Han og kameraten Torkild er dovne på skolen og var derfor flytta opp i 3. middel (3. klasse på middelskolen som det het da) på prøve. Vi får altså da også en innføring i datidas skole og samfunn. (Våre foreldre, besteforeldre eller oldeforeldres tid, alt etter hvor gammel leseren nå er). Guttene er mer interessert i sport og turliv. Magnus var kommet til Kongsberg for å bo hos onkelen, farbroren Jonas. Han hadde mista begge foreldrene og hadde ingen søsken. Har får han raskt kameraten Torkild Øye. Etter et mislykka eksperiment med krutt forbyr onkelen han mer eksperimentering. Det var heller ikke uvanlig at onkelen «dengte han i beste mening» etter slike episoder. Vi får også vite at onkelen ikke likte å gjøre det, men var bundet av tidens regler for oppdragelse. Dessuten kommer han med en vond slengbemerkning om faren til Magnus. Dermed er noe av bakgrunnen for hvorfor Magnus rømmer satt.
Først er det leik og moro med Torkild da de bader i et lite skogstjern. Imidlertid begynner de å krangle, og Magnus slår til Torkild og tror han er død. Da blir han så fortvila at nå er det bare en vei, rømme. Han pakker ryggsekk, slenger seg på sykkelen og trår utover Meheia. Det er sommerferie og onsdag 5. juli. Dette passer veldig godt med året før boka kom ut, 1933, da falt 5. juli på en onsdag.
Men han punkterer noe før Notodden, og da bærer det til skogs for å sove. Så blir sykkelen stjålet også. Da bestemmer han seg for å snike seg på ei kuvogn på toget som tar han videre til Bø. Og så følger vi Magnus på ferden videre. Langt inn i Telemark og Setesdalsheiene. Vi følger med i all dramatikken, og det blir det mye av, som det skal i ei guttebok. Dette er nesten som Nils Holgersons reise i Sverige i Selma Lagerløfs roman, men her får vi beskrivelse av 1930-åras Telemark og Agder. Da han får høre i en radio at han er etterlyst, drar han til fjells, og her får han jo virkelig prøvd seg «på speidervis» ute aleine i naturen. Han treffer to speidergutter, så jammen klarer forfatteren å få inn speidermiljøet her også. Disse to får han til å fortelle om bakgrunnen for at han har rømt, og de hjelper han videre både mentalt og fysisk. Etter hvert må det jo gå som det går, og han blir tatt av lensmannen siden han er etterlyst.
Og det ender selvsagt bra og med forsoning med kameraten Torkild, som selvsagt ikke var død.
For å lese boka i dag nesten 90 år etter at den kom ut, er det nok skildringene av miljøet som er det artigste. Både det sosiale, økonomiske og topografiske som kommer fram.


Omtaler: Dag Kristoffersen