Margit Sandemo: «Den onde arven. Sagaen om isfolket, bind 6»

Bladkompaniet 1982 252 sider

Mange vil nok stusse når vi har med Margit Sandemo og sagaen om isfolket i bokomtalene i serien om skjønnlitteratur som har Kongsberg som motiv. Men i denne boka er deler lagt til Kongsberg.
Margit Sandemo har jo blitt kjent som en populær populærlitteratur forfatter som sitter på kafe og produserer bøker på løpende bånd. Hun har faktisk selv en forbindelse til Kongsberg ved å ha etterslekt her. Men om det har inspirert henne til å la noen kapitler i denne boka foregå på Kongsberg er uvisst. Om Sandemo har lest noe historie om Kongsberg før hun skreiv dette er også høyst uvisst.
Handlingen er lagt til 1600-tallet, nærmere bestemt årene 1633-1635, og hovedpersonen for denne fortellingen er Mattias Meiden. Sandemo har en historisk korrekt innledning om Christian kvart og hans bravader med ulike fruentimmere. Deretter forteller hun historien om halvbrødrene Kolgrim og Mattias, den første ond og den andre god. Kolgrim vil ha makt og trolldomsarven fra isfolket. Han planlegger å drepe mattias, og for at det skal se ut som en ulykke, lar han Mattias seile sin egen sjø på Oslofjorden ved å ta årene ut av båten guttene sitter i etter at Mattias har sovnet under en rotur. Strømmen fører Mattias utover fjorden hvor han tilbringer mange dager i båten før han endelig blir redda av en gjetergutt. Mattias har en farfar, Dag Meiden, som er sorenskriver i Akershus, hadde fine klær som blir lagt merke til og er finere i praten en vanlige folk. Men han kommer i dårlig selskap og blir tatt av et omstreiferfølge. De finner ut at de skal selge gutten, og herfra synes jeg nok at det tar av litt og blir ganske fantastisk enn historisk tenkelig.
Ferden går nemlig til Sølvverket på Kongsberg som knapt er ti år gammelt. Gruvene er da ikke djupe, mange gruver er bare 10-20 meter djupe. På veien passerer de landsbyer med torv, disse tror jeg det ikke var så mange av i området på den tida. Vel framme ved sølvverket ser de store innretninger ved gruvene ved store skovlhjul som pumper vann opp av jorda. Her har nok Sandemo bomma med mange tiår. Det er brakker ved gruvene hvor en av sjefene heter Nermarken. Han kjøper smågutter til arbeid nede i gruvene. Langt der nede i underjordiske ganger arbeider det smågutter som ingen andre veit om. Det er mange og de kommer aldri opp i dagen, flere har vært der i mange år! De varmer seg på en stor ovn der nede, og denne ovnen har en så stor skorstein at ungene seinere kan klatre opp i den for å flykte. Skorsteinen stikker opp av gruva. Arbeiderne har fått munnkurv og trua med oppsigelse om de sladrer. Stiger Hauber er også med på barnearbeidet. Mattias sammen med de andre barna er nede i gruva i to år. Da er det en av guttene som blir så dårlig at skal han ha sjanse til å overleve, må de rømme. Dette klarer de ved å klatre gjennom pipa. De flykter nordover i dalen via Sigdal til Hallingdal, og dette går på et døgn for de utslitte guttene. Deretter kommer de til Akershus til farfaren, sorenskriveren.
Han tar affære og drar til Kongsberg for å avsløre slavearbeidet, og Nermarken og Hauber blir straffa, begge blir hengt.
Dette er selvsagt fri fantasi, og muligens har Sandemo lest om barnearbeid ved gruvene og vevd dette inn i sin historie. Hun burde nok ha gjort dette noe mer realistisk, synes denne omtaleren, når hun først skulle skrive om gruvemiljø og Kongsberg. Men da hadde det jo ikke blitt så dramatisk og så fantastisk. Og hun gjør og gjorde vel heller ikke for denne boka noe særlige grunnundersøkelser før hun skreiv den. Men for de som liker Sandemos fortellinger, er denne boka sikkert like grei som de andre. Og den er vel ikke beregnet å bli klok av, i alle fall ikke for Kongsbergs histories del!

Omtaler: Dag Kristoffersen